Denne måneden må vi forlate Afrikas kontinent og forflytte oss til Asia for å finne en annen menneskeape med meget endemisk opphav. De har faktisk et så begrenset leveområde at vi kun finner de på to Indonesisker øyer: Sumatra og Borneo. Vi kjenner dem igjen på den oransje fargen, og kaller de meget passende for orangutanger på norsk, imens lokal befolkningen på øyene kanskje enda mer passende kaller de for mannen i skogen.

Foto: Michael Gwyther-Jones/Flickr, CC BY 2.0

Orangutangen (Pongo sp.) lever størstedelen av livet sitt oppe i trærne og vi sier derfor at de er arboreale, som betyr at de er trelevende. De elsker frukt og favoritten er frukten Durian, som lukter så vondt at den er forbudt å bære med seg på offentlige steder, som på flere hosteller, hoteller og bussholdeplasser. Men for å være rettferdig smaker den bedre enn den lukter. For å prossesere frukten har også denne oransje apen noen verktøy i kassa si. De bruker ikke like mange verktøy som sjimpanser, men de lager som alle andre menneskeapene reder for natten og er kjent for å fiske ut frø fra ulike planter. De lager også verktøy for å fange insekter eller trekke ut honning og de er alltid rapportert til å bruke munnen til å føre verktøyet i stedet for hendene som gjør de litt spesielle i sitt bruk. En annen meget viktig og mind blowing adferd som er rapportert i orangutanger er at de kan lage verktøyet før de kommer til treet og transportere det i munnen. Når man tenker over hvilken grad av kognetivitet det krever, å ikke bare lage et verktøy, men å forberede seg til en fremtidig hendelse for så å transportere med seg egnet verktøy for oppgaven man står ovenfor, ord strekker ikke til. Og for å toppe det igjen viser de også gjenbruk av verktøy! Her kunne selv individer av Homo sapiens lært en ting eller to. For som andre menneskeaper jeg kjenner setter orangutangen veldig lite pris på å bli våt. En av de første tingene de kopierer av moren sin er hvordan lage en paraply, og har du fått til en skikkelig god en brukes den gjerne mange ganger.

I motsetning til de fleste andre primater lever orangutangen alene. Kun når tilgangen til frukt er stor kan man finne hunner i samme område. Utenom disse tidene vil hunnene, sammen med avkommet sitt, beskytte teritoriet sitt fra andre hunner. Orangutangen får som regel kun et avkom av gangen og bruker enormt med tid på avkommet sitt, de har faktisk det lengste fødselsintervallet av alle primater på 8 år. Sammenlignet med oss selv, som i teorien kan bli gravide ganske raskt etter fødsel er det ganske ekstremt, og en viktig faktor i hvorfor orangutangen er så sårbar som art.

Men når hormonene løper løpsk og det er på tide med parring tar de seg tid til et sjeldent møte med en stor hanne. Kjønnene varierer i størrelse fra hunnens 36 kg hannens 80 kg, og en dominant hanne har parringsretten over et stort område av hunner. Dette er den orangutangen vi kjenner igjen fra Planet of the apes og andre Hollywood filmer, som liker å ha et narrativ i alle historiene sine, stor i kroppen, masse hår, sterke farger, store kinnputer og en godt utviklet halssekk, som man trenger for å kunne rope høyt etter damene som nevnt over store områder.

Men hva skjer så med alle de andre hannene? Hannene kommer i puberteten når de er rundt 7-9 år, men de utvikler ikke noen av kjønnskarakterene nevnt ovenfor før 12-14 år, vi kaller de derfor sekundære kjønnskarakterer. I årene fra pubertet til disse kjønnskarakterene utvikles har hannen to valg, går får å bli den så stor og flashy som mulig, ta opp kampen med den dominerende hannen og risikere alt, eller han kan velge Arrested Development (hvis du ikke har sett den serien enda forelsår jeg at du startere i dag!) De bremser altså sin egen utvikling og på den måten vase rundt i livet som bekymringsfrie ungdommer. De slipper stresse med mye testosteron, glucocorticoid og prolactin, og med masse muskler som krever mye mat og hvem vil vel være stor når man lever livet oppe i trærne. Men hvor blir disse hannen av egentlig? Svaret på det ligger i en dimorf/todelt sosial struktur. Siden hannen kan bremse utviklingen sin tidlig i puberteten stagnerer også veksten. Disse “ungdommelige” ligner nå rett og slett på hunner. Og dette fører til en annen sosial strategi. Denne “”arresteringen” av sin egen utvikling har nemlig ingenting å si på den fysiologiske evnen til å reprodusere seg. På denne måten unngår disse hannene voldelige konflikter med dominante hannen, og kan også snike seg lettere på uanede hunner og tvinge seg til koplulering.

Disse fascinerende primatene sliter for sin egen overlevelse. Leveområdene deres er stadig under trusler av avskoging, og fragmentering av leveområdene deres kan ha dramatiske konsekvenser. En gang i tiden fantes det fem arter av orangutanger, en levde til og med på fastlandet i Vietnam, men i dag er det kun tre arter igjen.

Neste måned blir vi i Sørøst-Asia og turen har nå kommet til den aller siste av menneskeapene. En ape som jeg selv til tider nesten glemmer at eksisterer, men har hatt glede av å møte i person og blir alltid like sterkt påminnet vårt nære slektskap.

Denne teksten er skrevet av primatolog og eventyrer Anita Eriksen.
Anita er kronisk rastløs, overkvalifisert og et av de rauseste menneskene du vil møte. I løpet av 2021 kommer hun til å ta rollen som prosjekleder i Lei en biolog, og er med på å utvikle "Foredragsklubben" for å bidra til den faglige utviklingen i Lei en biologs medlemsforening.

Månedens primat: mannen i skogen

Månedens primat: Gibbon!

Den største primaten: gorillaen