Forsker og motstandskvinne
Humler (Bombus) er en slekt av flyvende insekter i familien Apidae, som tilhører ordenen Hymenoptera – på norsk kalt årevinger. De er unektelig ganske søte, og mange har latt seg sjarmere når en utmattet og nektarberuset humle tar en liten hvilepause i en blomst, gjerne med bakenden rett til værs.
Lys jordhumle (Bombus lucorum) på pollenjakt på en geitrams (Chamaenerion angustifolium)
Foto: Håvard Eggen
I tillegg til å representere lyden av sommer, er konseptet buzz pollination noe av det mest fascinerende ved disse lodne insektene. Da “kobler de ut” vingene sine, slik at musklene som normalt brukes til å slå med dem i stedet får hele humlen til å vibrere med høy frekvens. Denne vibrasjonen løsner pollen fra blomsten, som deretter fester seg i humlens pels. Forskning har også vist at dersom humlen biter seg fast i blomsten med kjevene sine, øker vibrasjonseffekten opptil tre ganger, noe som ytterligere forbedrer pollenspredningen.
Det er kanskje ikke så rart at humler har fanget interessen til både forskere og andre folk. Deres rolle som pollinatorer gjør dem til en viktig brikke i økosystemet – og for noen, også en livslang lidenskap.
En av dem som syntes humler var ekstra fascinerende, var Astrid Løken. Den norske entomologen viet utallige timer til å samle inn data, og kartlegge humlers leveområder og økologi. I juli 1943 utførte hun feltarbeid på Hardangervidda, der hun registrerte humlearter og undersøkte hvilke blomster de foretrakk. Men Løken gjorde mer enn bare forskning – i all hemmelighet overvåket hun også tyskernes bevegelser. Midt under krigen var hun nemlig ikke bare forsker, men også spion.
I 1941, samme år som hun leverte masteroppgaven sin ved Universitetet i Oslo, der hun studerte hvordan humler pollinerer blomsten tyrihjelm (Aconitum septentrionale), ble hun rekruttert til den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU. Med det ble hun med i en av de største norske motstandsgruppene som jobbet for de allierte under okkupasjonen. Hun bidro til etterretningsarbeid ved å fotografere topografiske kart og samle informasjon, som hun deretter leverte til XUs base. Sommeren 1943 søkte Astrid Løken om tillatelse til å utføre feltarbeid på Hardangervidda. Feltarbeidet ga henne en viss frihet til å bevege seg rundt i landet, noe som også var en fordel for hennes arbeid i XU. På denne tiden var Hardangervidda stengt for allmennheten, men som forsker fikk hun innvilget søknaden. Ettersom hun var kvinne, var det også færre mistanker om at hun drev med spionasje.
Astrid Løken og hennes store insektkjærlighet
Illustrasjon: Øystein Bakke
Humler og spionasje
Under feltarbeidet bodde Astrid på Liset pensjonat, ikke langt unna tyskernes base på Fossli hotell ved Vøringsfossen. Ved siden av forskningen overvåket hun tyskernes bevegelser på vidda, blant annet ved å ta fotografier av terrenget, veiene og broene. Siden det var helt normalt for en forsker å dokumentere sitt eget arbeid, vekket dette lite mistanke hos tyskerne. Informasjonen hun samlet ble smuglet med toget til Oslo. Selv om det kan høres ut som arbeidet hennes i XU foregikk smertefritt, levde Astrid Løken under konstant frykt for å bli avslørt. Under hele feltperioden bar hun med seg en kapsel med cyanid, i tilfelle hun skulle bli avslørt. Verken Astrid eller de andre medlemmene i XU fortalte noen om hva de drev med - selv ikke etter krigens slutt. De hadde taushetsplikt og det var først da forsvarsminister Johan Jørgen Holst opphevet denne taushetsplikten at de kunne prate ut. Likevel foretrakk Astrid å fordype seg i forskningen sin fremfor å dele detaljer om sitt arbeid i XU.
Astrid Løkens arbeid har blitt verdsatt av mange, deriblant undertegnede, som sitter med en kopi av Humler fra Norske insekttabeller, utgitt av Norsk Entomologisk Forening i 1985. Humlenøkkelen hennes er fortsatt et solid stykke arbeid som, til tross for tidens gang, fortsatt blir brukt av mange. Etterkrigstiden var også en produktiv periode for Løken. I 1973 ga hun ut Studies on Scandinavian Bumblebees, og gjennom sin forskerkarriere identifiserte og beskrev hun økologien til hele 29 av Norges 35 humlearter. Det er imponerende.
I senere tid har forskere brukt hennes arbeid for å undersøke endringer i humlenes utbredelse, noe som er særlig relevant i lys av klimaendringer.
Tenk at én persons lidenskap kunne resultere i en kartlegging av hele 82,86 % av Norges humlearter. Og ikke minst er det fascinerende å tenke på at en forskers interesse for humler ikke bare bidro til vitenskapen, men også til å bekjempe nazistene under krigen.
Om ikke det er en inspirasjon for kommende entomologer, økologer og biologer, så vet ikke jeg. Hurra for Astrid Løken – og for alle andre kvinner som har banet vei innen vitenskap og forskning. Gratulerer med kvinnedagen!
Øystein Bakke er illustratør, skulptør og terrestrisk økolog. Han har en stor forkjærlighet for dyrelivet generelt, men er litt ekstra glad i fluer og andre summende insekter. Han har en mastergrad i økologi fra NMBU, og en spesialeffektutdanning fra det som den gang het NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio). Den mest naturlige kombinasjonen i verden mener vi.
I dag frilanser han som illustratør, formidler og levemenneske, og er med på å skape både innhold og undervisningsmateriale for oss i Lei en biolog.
Du finner han under @tegnstein på instagram
