Sjøpattedyrserien: Hvithval

 

Vi fortsetter vår reise gjennom sjøpattedyrenes verden og denne gangen er det hvithvalens tur. Mange av dere har sikkert fått med dere historien om Hvaldimir og hans norgesturné hvor han har dukket opp flere steder langs sørlandskysten og til og med i Oslofjorden. Men hvordan lever hvithvalen egentlig? Det skal vi se litt nærmere på i dagens innlegg.

Som navnet tilsier er hvithvalen helt hvit. Men visste du at kalvene ikke er hvite ved fødselen? De er blekgrå. I løpet av sitt første leveår skifter de farge og kan bli gråblå, mørkegrå eller til og med brunrosa! Etter hvert blir de lysere grå, men det er ikke før etter fem til ti år at de gradvis begynner å bli hvitere og hvitere. Hunnene har som regel fått voksenfargen sin rundt fjortenårsalderen, hannene når de er rundt atten.

Hvithvalen lever stort sett i arktiske farvann, f.eks. langs kysten av Svalbard, Russland, Canada og vestkysten av Grønland. Sammen med narhvalen og grønlandshvalen er hvithvalen den eneste hvalarten som lever hele livet sitt så langt nord. De lever i flokker på alt fra to til rundt hundre dyr i alle mulige sammensetninger av kjønn og aldre. Hvithvalene er veldig sosiale dyr og har over femti forskjellige lyder som brukes til å kommunisere med hverandre, alt fra grynting og brøling til plystring og høye hvin. De kan også endre formen på leppene og melonen (panna hos tannhvalene, organet som brukes til ekkolokalisering) når de kommuniserer med hverandre. 

Foto: Steve Snodgrass/flickr.com (CC BY 2.0)

Noen hvithvalgrupper foretrekker ulike leveområder til ulike årstider. Disse trekker ut til mer åpent hav om vinteren, mens somrene tilbringes på grunnere vann på det som best kan beskrives som en kombinert spaferie/etegilde/barselopphold. Man tror at grunt og (relativt) varmt vann er en fordel for de nyfødte kalvene som ikke har rukket å dra til seters for å spise seg fete enda, og det er også mindre sjanse for at de blir spist av en spekkhogger (en soleklar fordel, vil jeg påstå). Og når man først er inne på grunt vann så benytter hvithvalen like godt sjansen til å gnikke kroppen langs sjøbunnen for å bli kvitt død hud og få seg en skikkelig massasje.

Livet i Arktis er ingen dans på roser, men hvithvalen har tatt ishavets mange utfordringer på strak arm. En av disse er kulda som hvithvalen beskytter seg mot med lassevis av spekk som ligger som bevegelige pølser langs kroppen. Dette spekket utgjør 40-50 % av kroppsvekten og kan bli opptil 15 cm tykt. De har også kvittet seg med ryggfinnen. Muligens fordi hvis du lever i kalde strøk er det om å gjøre å være så tjukk og rundt som mulig med færrest mulig utstikkende kroppsdeler. Da holder du godt på varmen. Det er også fryktelig upraktisk å svømme tett oppunder havisen med en svær ryggfinne i veien. Hvithvalen har dog en ryggkam som de bruker til å bryte gjennom tynne islag med. Ryggkammen og spekkpølsene fungerer også muligens på samme måte som kjølen som på et skip og hjelper dem å holde seg “oppreist” i vannet.

Sheila Sund/wikipedia commons (CC BY 2.0)

Visste du at nakkevirvlene hos hvithvalen ikke er sammenvokst? Dette er ganske unikt blant hvalene og gjør at hvithvalen kan bevege på hodet. På denne måten kan de lettere manøvrere på grunt vann når de er på jakt etter mat eller for å beskytte seg mot rovdyr.

En hvithval har mye godt på menyen og spiser blant annet blekksprut, krabber, reker, muslinger, snegler og en hel haug forskjellige fisk. For å få tak i denne maten kan de dykke helt ned til 300-600 m i rundt 20 minutter. Hvithvalen er en tannhval, så de har tenner, men de bruker heller leppene til å suge maten inn. Faktisk er tennene deres ofte slitt helt ned til gummene.

Da håper jeg du har lært masse interessant om hvithvalen. Vi sees neste gang! 


Sjøpattedyrserien skrives av Maria Sørlie. Hun er marinbiolog og over gjennomsnittet interessert i alt som har med sjøpattedyr å gjøre. Som sørlending har hun vokst opp med "tæan i tanga" og tilbrakte mang en barndoms sommer fiskende etter krabber, reker og andre dyr som lusker under brygga og mellom svabergene. Dette ble starten på en altoppslukende interesse ikke bare for havet og livet der, men også reptiler, amfibier, fugler, pattedyr, dinosaurer, atferd, evolusjon, fysiologi, you name it. Som den lesehesten hun er så elsker hun å fordype seg i alskens bøker, vitenskapelige tekster og artikler, for så å dukke opp til overflaten og skrive om det etterpå

 
Neste
Neste

Mangroveskogene: Superhelter, Bonnie Tyler og presise vannpistoler