Corvus corona: Kråker i coronaens tid
Corvid-19. foto Billy Lindblom
Mitt beste tips til corona-isolerte mennesker er å finne seg ei kråke å spionere på.
For min del startet det med et tilfeldig introduksjonskurs i kråkespråket. Det var en formiddag hvor jeg rusla ut i det lille skogholtet bak huset, smådeprimert fordi alle ting jeg så fram til det neste halve året så ut til å gå i vasken.
Et krasst KRA fikk meg til å våkne fra min egen selvmedlidenhet. Det var en litt annerledes lyd enn det jeg vanligvis forbinder med ei kråke. Mot den lysegrå marshimmelen fikk jeg øye på en mørk silhuett i flukt mot et krokete lerketre. Kråka satte seg i lerka, og jeg så at det satt flere der fra før; forhutlete gråsvarte skikkelser med skuldrene trukket godt opp mot ørene. Ei til kråke kom seilende over himmelen og vaglet seg til i treet. Og så ei til, og ei til. Lufta var med ett full av skjærende, rullende lyder. Hvorfor samla de seg der i lerketreet, og hva ville de si?
Foto Jesse Weinstein
Kråkespråket
Om man først begynner å lytte til kråka oppdager man fort at den har mye på hjertet. Fra det vanlige KRA!-et til rullende karr-karr og hese hyl som ikke finner sin gjengivelse i vårt alfabet. Om man er riktig heldig og kommer over et par som sitter ved siden av hverandre i et tre om kvelden, kan man kanskje høre de myke kurr’ene som spinner mellom de to døsende kråkene, en slags pludring på sengekanten.
Allerede i 1971 tok forskerne Chamberlain og Cornwell opp ulike kråkelyder, og spilte dem av for ville kråker for å se hva slags reaksjoner de fikk. De fant raskt ut at hver lyd som ble avspilt ga en entydig reaksjon hos de fleste fuglene. Lydene hadde mening. Et språk?
Én bestemt lyd fikk kråkene til å flykte til alle kanter; en annen fikk dem til å komme nærmere. En tredje lyd fikk kråkene til å holde seg på stedet, men kikke seg nøye rundt.
Når ei kråke er fanget, og strever med å komme seg unna, uttrykker den høyfrekvente, skarpe lyder. Artsfrender som hører ropet vil raskt flokke seg rundt der lyden kommer fra, klare til å prøve å mobbe vekk faren. Forskerne Chamberlain og Cornwell må ha hatt sansen for en viss form for dyreplageri; de skriver at slike klagerop kan induseres gjennom å «holde en ung eller voksen kråke opp ned etter beina, og riste den» (Min oversettelse).
Det samme vil de gjøre dersom det kommer en fiende de kan hanskes med i fellesskap: De vil komme med stakkato «kjefterop», hvor de skjeller ut rovdyret eller fuglen som våger seg for nært, og advarer de som befinner seg rundt. Kråkelydene var som kommandoer til de andre kråkene.
Faren i furua
Med dette i bakhodet begynte jeg å spane rundt meg der jeg stod på den våte stien. Og der! I ei furu, nesten usynlig mot den brungrå stammen, satt en stor, mørkegrå skikkelse, ubevegelig som en Hufse. En hønsehauk. Den hadde det påtatt uaffiserte uttrykket til noen som har blitt avslørt. Jeg ble begeistret, følte at jeg hadde fått innblikk i noe hemmelig, det var nesten som om jeg kunne en liten bit fuglespråk.
Men hvorfor fløy kråkene inn i et område hvor det befinner seg fare?
Svaret er oversikt, kråkenes foretrukne livsstrategi. De som kommer flyvende mot faren, og deltar i kjeftinga, får i alle fall greie på hvor hauken er. Å sette seg i den støyende kråkeflokken er en forsikring mot å bli overrasket i et intetanende øyeblikk (Hønsehauken er en mester i å komme overraskende på). Kråkene er tryggere i en støyende flokk med mange årvåkne øyne.
Hvilke farger har kråka? Hvilke tegninger? Selv om den kanskje er den fuglen jeg oftest ser, var jeg ute av stand til å tegne den etter hukommelsen. Kråka på arket mitt liknet lite på ei kråke, bare nebbet ble gjenkjennelig; et kraftig, skinnende svart våpen.
Smarte kråker
Vi mennesker liker å tenke på oss selv som det ypperste av hva evolusjonen har klart å skaffe til veie. I studier av komplekse tankeprosesser, som språk, har forskerne lenge fokusert på de store apene, altså oss og våre nære slektninger. Vi har antatt at vi er alene om å forstå hva andre tenker og og agere ut i fra det, og å kunne kommunisere på avansert nivå.
I andre dyregrupper har vi ofte lett etter intelligens hos de dyrene som likner mest på oss selv. Ugla blir for eksempel ofte sett på som fugleverdens klokeste. Kanskje fordi ugla har et flatt ansikt, høy panne, og øyne som ser framover, akkurat som oss? Men ugla er i virkeligheten temmelig dum (hvis du skulle slumpe til å dyppe ei ugle i vann, ser du at det store hodet består av nesten bare fjær). Kråkefuglen, derimot, er fremmed for oss. Den har lav panne, øyne på hver sin side av hodet, og gir generelt lav score på fysisk gjenkjennelse for oss mennesker. Kan det virkelig være at kråka er smart nok til å ha et språk?
Evolusjonen har forsynt kråka med en hjerne som er ekstremt stor i forhold til kroppsvekt. Faktisk like stor som hos våre nærmeste slektninger, sjimpansene. Spesielt store er delene av fugleforhjernen som man tenker seg er analoge med pattedyrenes prefrontal cortex, der de komplekse prosessene foregår.
Kråka kan faktisk være enda smartere enn det hjernestørrelsen indikerer. Kråkefugler, i selskap med noen andre sangfugler og papegøyer, har mindre og langt tettere pakkede nevroner i hjernene enn det pattedyr har – kanskje fordi de skal opp i lufta, og er avhengige av å være så lette som mulig. Den lille kråkehjernen har altså plass til mange fler nevroner og sammenkoblinger enn det en pattedyrhjerne på samme størrelse ville hatt.
Koret av kjeftende kråker må ha advart hvert lille kryp i hele skogholtet. Etter et par minutter lettet den store grå fuglen i furua, og svevde slukøret bort.
Sola hadde gått bak en sky og huden nuppet seg, men jeg ble likevel stående og se på kråkene i lerketreet etterhvert som de ble stille og flokken løste seg opp. Det foregikk visst mer enn jeg hadde trodd mellom de gråsvarte skikkelsene. Hva mer kunne de fortelle?
Kråker som leker seg i solgangsbris over furutoppene ved Svelvik. video hanna bjørgaas
Jeg kan ikke tenke meg noen annen grunn til at disse kråkene looper rundt over furutoppene enn at de leker. Og forskninga forteller også at kråker aker på hustak, leker i snøen og kaster kongler til hverandre - for å leke.
Corvus corona
Siden episoden med hauken har jeg holdt kråkene under oppsikt. Det fine med kråker er at de er overalt, og du trenger ikke engang kikkert for å se dem holde på. Jeg har på noen få mars-uker sett dem erte de langt tregere duene, nappe dem i halen, tilsynelatende uten annen grunn enn at de vil ha det gøy. Jeg har sett dem gjemme mat for andre fugler, og flokke seg sammen om kvelden som mørke skyer . Og jeg har sett dem leke, loope som svarte paraglidere over furutoppene en kveld med stiv kuling fra havet, slik jeg aldri har sett noen fugler leke før.
Jeg tenker at jeg gjerne skulle vært ei kråke for en dag. Smarte nok til å kunne prate med hverandre, smarte nok til å ikke slutte å leke. Men, om jeg ikke kan ta del i leken, kan jeg i alle fall la meg underholde. Det hjelper ikke mot coronavirus, men det er umulig å kjede seg i selskap av ei kråke.
PS: Kråkas latinske navn er Corvus corone. Corone er lånt fra gammelgresk, og betød opprinnelig noe sånt som krans eller krone. Det henviser kanskje til kråkas krumme nebb, og deler ikke noe annet med corona-viruset enn det etymologiske opphavet (coronavirus er omgitt av en kappe, eller en krans, av proteiner). Navnet til tross, kråkekikking er smittefritt.
Kilder:
Emery, N. J., Clayton, N. S. (2004) The mentality of crows: Convergent evolution of intelligence in Corvids and Apes. Science magazine, vol 306
John Marzluff og Tony Angell (2012). Gifts of the crow. How Perception, Emotion, and Thought Allow Smart Birds to Behave Like Humans
og samtaler med Geir Sonerud, ornitolog og kråkeekspert, NMBU.