En liten ruring?
Mange har kanskje hørt både en og to av oss biologer snakke varmt om rurens finurlige egenskaper, og ikke minst reproduksjonsmåter. Men ruren har mer enn bare lange kjønnsorganer på lager, den sitter også fast med ett av de sterkeste limene vi kjenner til i dyreriket. Til frustrasjon for båteiere og oppskrapte knær, men til stor begeistring for forskningsverden.
For hvor mange av oss har egentlig forsøkt å lime fast noe under vann? Det skal godt gjøres å med hell klaske på en stripe gaffateip på noe nedsenket i vannet, og har du noe som skal limes i det flytende element trenger du gjerne et superlim med kjemikalier som ikke alltid har helt heldige bivirkninger på det biologiske mangfoldet i umiddelbar nærhet. I biologisk vev er det enda verre, her må man ikke bare forholde seg til all jusen vi mennesker har inni oss, men også et miljø som stadig er i forandring (les: bevegelse, ny cellevekst osv), i tillegg til at man jo gjerne ikke vil ha nevnte kjemikalier intravenøst når man prøver å lukke et sår.
Foto: Finn Refsnes
Oooooooog så vet vi jo alle hvor vanskelig det er å lime ting på møkkete overflater, og er det noe kroppen vår er, så er det møkkete. Selv om du dusjer femten ganger daglig.
Så hva gjør man da? Jo, man ser til naturen.
Forskeren Hyunwoo Yuk og postdocen Jingjing Wu ved MIT leder nå en sjukt lovende studie som tar utgangspunkt i det ekstremt sterke limet til ruren til bruk i lukking av sår og åpninger i blodårer. Tidligere har man gjerne måttet vente flerfoldige minutter for at noe tilsvarende skulle ha effekt, men nå ser det ut til at selv svære sår kan limes sammen og lukkes i løpet av 15-30 sekunders tid. Gjengen bak studien har tidligere også laget en tosidig sårteip, basert på limet edderkopper bruker for å fange insekter i vått vær. Bruksområdene er jo selvfølgelig enorme her også, men som alle som har brukt teip vet så er det vanskelig å teipe sammen sprekker og andre usymmetriske åpninger, og her kommer det flytende rur-limet susende inn fra sidelinjen som dagens super(lim)helt.
Uten å bli for teknisk (for dette går litt over undertegnedes hode også) kan vi veldig veldig grovt dele lim inn i to versjoner: de som tørker ut for å stivne (typ vanlig lim vi bruker her på land) og de som stivner fortere når de reagerer med vann. Førstnevnte blir med andre ord bare tynnet ut når det reagerer med vann, mens sistnevnte blir sterkere. Dette er ikke sånn veldig kritisk informasjon, men nå har jeg brukt en halvtime av livet mitt på å se på youtubevideoer av superlimentusiaster og tenker derfor at den kunnskapen må videre.
Ruren, viser det seg, har limet sitt fanget i en liten vannavstøtende (hydrofob) og skittfortrengende oljeboble. Denne bobla funker nesten som en slags dykkerklokke, og lar ruren få smøre limet sitt utover overflaten den vil sitte på uten forstyrrelser.
Foto: Pia Ve Dahlen
Dette konseptet, altså at man tar kjemikalier fra naturen og justerer dem til å passe vårt behov, kalles bioprospektering og er en mye større del av hverdagen din enn det du nok er klar over. Alt fra medisiner til kosmetikk og maling kan inneholde inspirasjon eller stoffer hentet direkte fra naturen, og temaet er så enormt at vi mens dette ble skrevet fant ut at vi må skrive en lengre bloggpost om det når tidsklemma ikke henger over hodene våre.
Så kanskje kan du en gang i fremtiden klaske på litt rurlim om du kakker huet fordi du tryner på sykkelen, eller ved et uhell knivstikker deg selv i leggen fordi du glemte at det lå en kniv i senga. Limet løser seg nemlig opp av seg selv etterhvert, og absorberes sakte inn i kroppen din for å bli brutt ned og skilt ut etter en stund.
Vi heier ihvertfall, og håper på rurlim på tube på apoteket om noen år!
Vil du lese mer (og kanskje gå enda mer inn i det biokjemiske) så kan du lese om det her:
Kilde: https://news.mit.edu/2021/barnacle-glue-wound-seal-0809
https://www.technologyreview.com/2021/10/26/1036634/stop-the-bleeding/
Dette rurrelaterte babbelet er produsert av Pia Ve Dahlen.
Pia har på kort tid blitt en solid stemme for havet, og er å høre på Abels tårn, Ekko og andre NRK-baserte sendinger i tide og utide. September 2021 ga hun også ut boken “Verden under vann” - en oppdagelsesreise under overflaten, som hun selv definerer som en barnebok for voksne.
Hun grunnla i 2016 Passion for Ocean-festivalene, men har siden trukket seg ut og driver nå Lei en biolog på fulltid, i rollen som faglig leder.
