Reisebrev fra Skottland - om villkatter og the most wonderful time of the year: seal season!
Etter å ha nytt de tre siste årene som frilans biolog/Lofoten-boms/omreisende strandrydder bestemte jeg meg i sommer for å ta steget og returnere til skolebenken. Jeg bestemte meg likeså for å ta mastergrad i Edinburgh da det gjøres på bare ett år her i tillegg til at jeg har en livslang drøm om å observere den skotske villkatten. Bare se på den:
Felis silvestris silvestris Foto: Saving Wildcats https://savingwildcats.org.uk/
På folkemunne kalles den gjerne The Highland tiger, noe jeg stiller meg bak, da de tross alt kan bli opptil 4.5 kg. Dette er altså en villkatt som er endemisk i Storbritannia og som tidligere patruljerte hele det britiske kongeriket, men i dag finnes det bare en redusert bestand i det nordlige Skottland. Det er som vanlig menneskeskapte endringer som truer artens overlevelse, og i tillegg til habitatfragmentering har den også blitt utsatt for massiv jakt ført an av velstående godseiere som vil ha rypene sine i fred. I dag utgjør også eierløse huskatter en stor trussel mot villkatten, ettersom de parrer seg med de skotske villkattene og dermed vanner ut genbassenget til den svært utrydningstruede arten.
Etter å ha utryddet både bjørn, ulv og gaupe er den skotske villkatten det siste “store” rovdyret igjen i Skottland. Fraværet av naturlige predatorer har ført til en galopperende vekst i rådyr bestanden, som nå er totalt ute av kontroll. Dette utgjør igjen en trussel for biodiversiteten, ettersom rådyrene beiter ned gammelskog og plyndrer våtmarksområder. Naturforvaltningen her i landet bruker dermed store ressurser på kontroll av rådyrene og restaurering av skog og myrområder. Skog dekker nå stusselige 4% av Skottlands landareal. Sammenlignet dekker skog 37% av Norges areal. Situasjonen er så desperat at myndighetene vurderer å re-introdusere gaupe for å få kontroll over rådyrbestanden igjen (!). Et tankekors.
Sannsynligheten for at jeg får møtt den legendariske skotske villkatten er nok relativt liten, men jeg ankom landet akkurat i tide for å kunne observere en annen biologisk begivenhet: Seal season! Skottland huser verdens største populasjon av Grey seals ( Havert), og dette utgjør totalt 40% av bestanden på verdensbasis. Det er med andre ord mye sel langs kysten av Skottland! På høsten er det tid for at selene kaster (føder), og i denne perioden kan man observere hundrevis av selunger som ligger på land i noen uker før de er klar for å entre havet. Jeg bevæpnet meg med kikkert og tre vindtette lag, og oppsøkte nærmeste selkoloni som jeg observerte på behørig avstand. Selungene er veldig lett å få øye på da de blir født med kritthvit pels, og de er rett og slett bedårende. Jeg fikk også bevitne selunger som diet moren, og jeg smeltet fullstendig.
Dån! Foto: Andreas Trepte, CC BY-SA 2.5, via Wikimedia Commons
Nå legger jeg fra meg kikkerten og gjør meg klar til å drukne i statistiske analyser, samtidig som jeg fortsetter å fable om villkatter og drømmer om å være en sel.
Husk på å være glad for at vi fortsatt har trær i Norge. Klem en furu. Vi snakkes!
Lisa Rokkan er marinbiolog, og tar for tiden en
mastergrad ved universitetet i Edinburgh. Hun
brenner for livet i havet, men er også nysgjerrig
på det meste som rører seg. Hun befinner seg
ofte i nord, og sier aldri nei til en tur i vannet!
