Kleptoplasti, naturens eget Piratebay
Dagens hovedperson: Grønn elysia (Elysia viridis)
Foto: Rudolf Svensen
I disse dager er det så innmari trendy med økologisk jordbruk og bærekraftig utvikling. Det meste skal være selvdyrket, veldyrket, kortreist og aller helst drevet av solceller. Fremskritt, kaller de det. Innovasjon. Teknologi. Det er ikke måte på lovord og superlativer når det kommer til menneskehetens uendelige oppfinnsomhet. Sannheten er at naturen har holdt på med dette i årevis. Millioner av år, faktisk.
Et av de kanskje mest interessante fenomenene heter “kleptoplasti”, og er mer eller mindre et kjempebrudd på opphavsretten. Kjapt innpå går kleptoplasti ut på å spise en organisme og stjele egenskapene dens. Her snakker vi om alger som spises, og evnen til fotosyntese som stjeles. I dyreriket finner man det hovedsakelig hos en gruppe marine snegler med det fantastiske navnet “Sacoglossa”, som gir begrepet “man er hva man spiser” en helt ny mening.
La meg forklare: Sacoglossa betyr direkte oversatt “sevjesugere”. Navnet har de fått fordi de liker å stikke sugerørlignende spiseredskaper (“radula” på fagspråket) inn i intetanende alger for å suge ut innmaten. Litt som den svære hjernebugen fra Starship Troopers (som alle med respekt for seg selv bør ha sett minst åtte ganger).
Og på samme måte som hjernebugen inkorporerer hjernemassen til ofrene sine i sitt eget kognitive maskineri, vil sneglene bare delvis fordøye algene for å utnytte dens egenskaper som primærprodusent. Sevjesugerne har nemlig, med fare for å høres ut som en reklamefilm for vaskemiddel med intelligente enzymer, et smart fordøyelsessystem. Heller enn å bryte ned kloroplastene, altså de delene i en alge som driver med fotosyntese, starter den en prosess der kloroplastene blir slukt av sneglens egne hudceller. Denne prosessen kalles fagocytose, og er noe tilsvarende det en ser når de hvite blodlegemene våre spiser bakterier og annet rusk vi ikke vil ha i kroppen. Vel inne i sneglens hud kan nå kloroplasten gjøre det vår eventuelle gud hadde tiltenkt de: nemlig høste solstråler og gjennom fotosyntese lage små, sukkerbaserte matpakker til verten sin.
Dette må ikke forveksles med det folkekjære begrepet symbiose. I en symbiose vil algen være intakt, og få næring og husly hos en annen organisme (som f.eks lav, tropiske koraller og enkelte muslinger), som igjen får stivelse fra algen.
Sneglen har altså ikke et drivhus på ryggen, den ER drivhuset.
”Be the water” sa Bruce Lee.
“I’d rather be a flower”, sa sneglen.
Grønn elysia med “vingene ute”
Foto: Jim Anderson
Det jo også verdt å nevne at disse småkrypene kanskje er noe av det vakreste en kan hvile sine optiske sanseredskaper på. Som forkjemper for et mindre utseendefiksert samfunn burde jeg sikkert påpekt at det kun er det indre som teller, men av og til må også moralens høyborg møte seg selv i døra.
I Norge har vi vår egen versjon: grønn elysia (Elysia viridis), en liten tass man ofte finner på pollpryd og grønndusk eller andre grønne alger. Fargen varierer etter hva den gresser på, men vanligvis kommer den i en eller annen nyanse av grønn (derav navnet), med små, glitrende fregner
Symbiose vs kleptoplasti
Skal vi forsøke å sammenligne kleptoplasti det med noe vi mennesker kunne finne på kan vi se på det som en tur til din lokale planteforhandler for å kjøpe en tomatplante. Planten, allerede full av deilige cherrytomater, blir med deg hjem og vil, med rett mengde sollys og næring (og kanskje litt kjærlighet), forsyne deg med tomater en god stund.
Dette kan vi, med litt godvilje, sammenligne med en symbiose.
Hadde du vært en sevjesuger derimot, ville du knekt av greinene med tomater, sydd de fast på deg selv og latt tomaten bli en del av cellestrukturen din, slik at du til enhver tid kan gomle på din favorittfrukt (oh yes I did). Du HAR altså ikke planten, du ER planten. Og slik funker kleptoplasti. Med litt godvilje. Sneglen spiser alge, putter kloroplasten i små renner på ryggen, og driver sin egen fotosyntese når sola skinner og annen mat er for langt unna. Vi har altså en snegle med solcellepanel på ryggen, i Norge. Tenk litt på det.
Det finnes også en annen versjon av kleptoplasti under brygga di, og det er det frynsesneglene som står for. Men istedenfor å spise alger mumser den i seg hydroider (små brennmanet-anemone-hybrider) og bruker neslecellene til eget forsvar etterpå. Det er ganske drøyt. Enda drøyere er det kanskje at den tøffeste av de, Glaucus atlanticus, ser ut som en helt ekte pokemon og spiser portugisiske krigsskip til frokost.
Frynsesnegl på manetjakt
Foto: Tine Kinn Kvamme
GMO i sin naturligste form
Elysia-slekten for øvrig, er stor og spennende.
Forskere har funnet at arten Elysia chloritica faktisk absorberer DNAet til algen, og bruker disse til å produsere eget klorofyll i etterkant. Prosessen heter horisontal genoverføring, og er et godt kjent begrep innen mikrobiologiens verden. At store, flercellede dyr som en glitrende snegle kan gjøre noe sånt er derimot ikke like kjent, men det oppdages stadig nye dyr som bruker denne strategien for å overleve.
Avslutningsvis vil jeg peke på den kanskje aller søteste versjonen av disse krypende drivhusene her: sneglen med det passende navnet “the sheep sea slug”.
Så da vet du det!
Bilde:The sheep sea slug (Costasiella kuroshimae). Helt uten photoshop. Jeg gir det 1 år før Pixar har laget film om den. Foto: Randi Ang
Likte du teksten? Blogginnleggene skrives på frivillig basis av biologene, og vi setter alltid pris på donasjoner. Dersom du vil donere en slant er du hjertelig velkommen til å vippse til:
657032: disse pengene går til ASet, som jobber non stop med å sysselsette biologene, skape arbeidsplasser og få hjulene til å gå. ASet har ansvar for sosiale medier (facebook og instagram) og til å drifte denne nettsiden. En vipps hit er med på å skape en tryggere base for frilanserne.
597273: disse pengene går til foreningen, som er det sosiale elementet. Foreningen er 100% frivillig, og står for nettverksbyggingen, sosiale sammenkomster og utviklingen av de pedagogiske egenskapene til biologene. En vipps hit er med på å gjøre det mulig for oss å samles (når koronaen tillater det) for å bli bedre kjent, lære av hverandre og legge planer for fremtiden
Foto: Joachim Engelstad
Denne teksten er skrevet av Pia, som er utdannet marinbiolog og driver Lei en biolog AS i dag. Hun har undervist alt fra barnehagebarn til konsernsjefer og politikere, og trives best når hun får spe ut harde fakta med en dæsj tant og fjas.
I august 2021 ga hun ut boken “Verden under vann”, og
