Hils på strandkrabba!
Foto: Lars Behnke (CC BY-SA 2.0)
Øverst en hann, nederst en hunn. Foto: Charlotte Hallerud
Foto: Pia Ve Dahlen
Kanskje har dere møtt på denne sjarmerende og hissige krabaten før? Innen vi blir tenåringer har nok ganske mange av oss ligget på en brygge en sommerdag med rumpa i været og dratt opp et krabbesnøre, og da fått stiftet bekjentskap med både strandkrabba og klørne dens. Selv om de er små, er de både overraskende raske og sterke i klypa.
Strandkrabba er veldig vanlig langs det meste av Norskekysten - det er kun helt oppi nord at det blir for kaldt for dem. Denne villstyringen trives på mange forskjellige plasser i fjæra, både sand-, mudder- og steinbunn og innimellom tang og tare - fra strandsonen og ned til rundt 40 meters dyp. Den tåler også store variasjoner i temperatur og saltinnholdet i vannet, fra brakkvann til veldig salt. Den er med andre ord van(n)vittig fleksibel!
Disse krabbene varierer i farge mellom grønn, rød, brun og grå, blant annet avhengig av hvor de lever. En vanlig myte er at man kan skille hunner og hanner på fargen, men det stemmer faktisk ikke! Man kan se forskjell på kjønnene ved å se på undersiden. På magen har krabben en trekantet tegning, dette er faktisk halen! Krabbene har nemlig valgt å brette halen inn under seg istedenfor å ha den hengende bak slik som hummer og kreps har. Hos hannkrabbene er denne trekanten smal og spiss, mens hos hunnkrabbene er den mye breiere og rundere!
Strandkrabba hører til i familie med svømmekrabbene, til tross for at den selv ikke har padleårer på bakbeina, slik som slektningene har. Det vitenskapelige navnet, Carcinus maenas, kommer fra det greske ordet for krepsdyr (Carcinus) og navnet på tilhengerne til den greske guden Dionyssos (maener). I greske historier beskrives maenene som ville, sjanglende og dansende. Strandkrabba oppfører seg også litt sånn når den finner mat, så kanskje er det derfra den fikk navnet sitt? Strandkrabba spiser praktisk talt alt den får tak i, både snegler, muslinger, fisk, reker og til og med brennmaneter! Ingen kan påstå at de ikke har et variert kosthold!
Den er både pågående og hissig, og det er ikke uvanlig å se et mylder av strandkrabber som krangler og sloss dersom det dukker opp en skikkelig delikatesse - slik som for eksempel et fiskehode. Når de finner seg noe så godt, vil de nødig gi slipp på det - det er også grunnen til at de gjerne blir med helt opp på tørt land når vi som barn (og spesielt ivrige voksne) fisker krabber fra bryggekanten.
Foto: Rune Edvin Haldorsen
Strandkrabba skifter skall om høsten, og fordi hunnene bare kan pare seg rett etter de har skiftet skall og fremdeles er helt myke er dette også paringstiden. Når det nærmer seg skallskifte for henne, så skiller hun ut duftstoffer, i form av feromoner, som forteller hanner i nærheten at hun snart er klar for action. Når hennes utvalgte finner henne, kan de holde sammen iflere dager før skallskifte, som han gjerne ivrig hjelper henne med (!). I tillegg vokter gjerne hannen over hunnen etter paring. Ettersom det nye skallet er mykt i noen dager etter skallskifte, er krabber dermed ekstra sårbare når de akkurat har skiftet skall. Ved å passe på henne vokter dermed hannen også avkommet sitt og bidrar til å sikre neste generasjon. Krabbene flyter rundt den første delen av livet sitt som planktoniske larver som driver med havstrømmene. Litt avhengig av vanntemperaturen, kan dette larvestadiet vare alt fra 3 uker til 3 måneder. Når de endelig blir store nok kommer de ned på havbunnen som bitte-bittesmå utgaver av de voksne krabbene og er klare for et vilt, om enn noe kort, liv som krabbe (eldste kjente strandkrabbe ble rundt 6 år gammel).
Noen av strandkrabbene kan være så (u)heldige at de får selskap av en leieboer: en parasitt med det passende navnet rotkreps. Denne lille snylteren er faktisk, i likhet med kabben selv, et krepsdyr. Når den finner en krabbe-vert, bosetter den seg inn under halen, og ankrer røttene sine inn i kroppen til krabba. Samtidig overbeviser den verten sin om at den egentlig er gravid (i den grad en krabbe er det), slik at selv hann-krabbene går rundt og tror den bærer på egg som den må passe på, men som egentlig snylter på krabbens energilager. På den måten har rotkrepsen skaffet seg både beskyttelse og spisskammer i samme slengen. Hvis du vil lese mer om rotkreps, så ta en tur over til vennene våre i marinbiologene her.
Selv om denne krabaten for oss er både vanlig og, for noen til og med kjærkommen (les: spesielt for undertegnede), er den i andre deler av verden å regne for en fremmedart, som har blitt fraktet dit ved å haike med oss mennesker Fordi den er så fleksibel og robust, er den dermed også tilpasningsdyktig. Når den da er både hissig og altetende i tillegg, har det ført til at den har havnet på listen over verdens verste invasive arter.
Strandkrabbe med rotkrepsen Saccalina carcina, som kun går på strandkrabbene. Foto: Pia Ve Dahlen
En strandkrabbe som viser fram svømmeferdighetene sine.
Video: Terje Franklin-Alming
