Med tenner og fjør
Teppepyton (Morelia spilota). Visste du at pytonslanger faktisk var ganske omsorgsfulle foreldre? Når moren ruger eggene kan hun generere varme ved å skjelve, slik at eggene holder optimal temperatur for å utvikle seg. Foto: Terje Franklin-Alming
Da jeg var liten, var det kun et par ting jeg visste sikkert. Grønnsaker hørte hjemme på åkern men ikke på middagstallerkenen min, Glittertind var Norges høyeste punkt, men ikke fjell, og Teenage Mutant Ninja Turtles var noe av det kuleste som fantes. Nå, omtrent 20 år senere, syns jeg grønnsaker er veldig ok og Glittertind har mistet så mye snø at det nå faktisk er lavere enn Galdhøpiggen. Men heldigvis har fortsatt TMNT beholdt sin status hos meg. Og ikke nok med det, jeg har fått øynene opp for mange av de andre reptilene som lever på denne lille, astronomiske klinkekula vår. Og det er nettopp de jeg vil fortelle om i dag.
Skjeggagam (Pogona vitticeps). Mange tror kanskje at reptiler er slimete og ekle å ta på. Men hvis du får muligheten til å kjenne på en slange eller firfisle, vil du merke at skjellene er helt tørre. Foto: Terje Franklin-Alming
Vi kan jo begynne med hva et reptil er. Reptilene som lever i dag inkluderer skilpadder, firfirsler, slanger, krokodiller, tuatara (en reptilart som kun finnes på New Zealand.) Og fugler (jeg kommer tilbake til hvorfor disse regnes som reptiler.) Når du tenker på reptiler er det sikkert to egenskaper du kanskje ser for deg. Først og fremst; de har skjellete hud. Og i motsetning til meg selv, så kommer ikke denne skjellete huden av at de glemmer å ta på fuktighetskrem, men er en evolusjonær tilpasning. Skjellene hos reptiler er laget av keratin, det samme stoffet som vårt hår og negler er lagd av. (Det er også det samme stoffet som hornet til nesehorn består av, så om du tror det vil hjelpe mot kreft og impotens, bit litt negler istedet, det bør gjøre samme nytten.) Dette gjør skjellene harde og slitesterke, egenskaper som kommer godt med når du skal slepe deg langs bakken eller løpe over skarpe steiner. Noe veldig mange reptiler gjør daglig.
Kuba krokodille (Crocodylus rhombifer) Til tross for at de kanskje ser veldig firfisleaktige ut, så er faktisk alle krokodiller og alligatorer nærmere beslektet med kylling enn med en firfisle. Foto: Terje Franklin-Alming
En annen egenskap de fleste har fått med seg om reptiler er at de ikke produserer sin egen kroppsvarme (det kalles å være ektoterm på fagspråket.) Reptiler får mesteparten av varmen de trenger fra omgivelsene. Det er en del fordeler med det. For det første så kan de klare seg på mindre mat enn Kate Moss på 90-tallet. Et gjennomsnittlig reptil vil kunne overleve på kun en tiendel av maten som et pattedyr på samme størrelse trenger. Dette gjør at en klapperslange i ørkenen kan klare seg fint ved å spise et bytte en gang i måneden og de største krokodilleartene våre kan gå ihvertfall ett år uten mat! Dette har gjort at mange reptiler kan leve i områder der tilgangen på mat kan variere kraftig avhengig av sesong.
Leopardskilpadde (Stigmochelys pardalis) Skallet til skilpadder er lagd av ekstremt omformede ribbein. For de fleste vertebrater er ribbeina en viktig del av hvordan de puster, men siden skallet til skilpaddene er helt hardt, har de måttet løse pusting på en litt annen måte. Foto: Terje Franklin-Alming.
Det er en annen bieffekt av å være ektoterm; noen reptiler kan bli veldig gamle. Her er det skilpaddene som definitivt kommer på første plass. Flere arter blir fort over 100 år gamle og Jonathan, en aldabras kjempeskilpadde (Aldabrachelys gigantea) og verdens eldste nålevende landlevende vertebrat, er 187 år gammel! Han får dermed en visse kvinnelig monark i Storbritannia til å se ut som en barnerumpe. Skilpadder kan mer enn bare å bli ufattelig gamle. En art, østamerikansk eskeskilpadde (Terrapene carolina), har utviklet evnen til å tåle at at store deler av kroppen får en temperatur lavere enn 0 grader Celcius i flere døgn. Andre arter, som gullskilpadden (Chrysemys picta) kan gå i dvale under isen i frosne vann i flere måneder. Ettersom de ikke kan gå til overflaten for luft, har de rett og slett utviklet evnen til å absorbere oksygen gjennom tarmen, ved å trekke vann inn i rumpa. Som man jo gjør.
Bokfink (Fringilla coelebs) Bokfink er bare en art av flere spurvefugler hvor individer kan gå sammen for å erte eller terge predatorer slik at de trekker seg vekk. Foto: Terje Franklin-Alming
Da er vi endelig kommet til fuglene. Og hvis du husker de kjennetegnene som de fleste av oss forbinder med reptiler? Vel, fuglene har behandlet dem som de ville behandlet en parkert kabriolet med taket nede; de har driti i dem. Store deler av kroppen deres er dekket av fjær, ikke skjell. Det er kun på beina at du kan se noen likhetstrekk med andre reptiler. De er heller ikke vekselvarme. Fugler kontrollerer kroppsvarmen sin sånn som vi gjør og noen har en normal kroppstemperatur som mye høyere enn vår. Gråspurven som sitter på fuglebrettet ditt om vinteren f.eks. kan fint ha en kroppstemperatur på over 43 grader Celcius uten så mye som en eneste feberfantasi.
Til venstre; Blåmeis (Cyanistes caeruleus), til høyre; grønn iguan (Iguana iguana). Foto: Terje Franklin-Alming
Så hvis fugler ikke ser ut som de andre reptilene og ikke kontrollerer kroppstemperaturen på samme måte, hvordan kan vi da plassere dem i samme klasse? Vel, det har litt med arv å gjøre. For fugler er teknisk sett dinosaurer. De små, søte pipipene som spiser av meisebolla utenfor vinduet ditt om vinteren, stammer fra de dyra som Hollywood er så glad i å lage film om. Og siden dinosaurer er reptiler, må jo også fugler bli reptiler. Så tenker du kanskje; men hva har da alle reptiler til felles? Bak øyehulen hos alle reptiler, er det to hull. Hos oss mennesker og alle andre pattedyr er det bare ett. Dette (sammen med noen andre egenskaper som at de har fire ulike celletyper i øynene for å detekterer farger) gjør at firfislen i gresset er nærmere beslektet med svalen i lufta enn de er med deg.