Parasitter
Bladslus er en parasitt på mange planter, men er til gjengjeld mat for en rekke insekter, som marihøner. Bilde: Sascha Kohlmann lisens: Creative Commons
Den sørkoreanske filmen Parasite dro med seg en haug med gull under Oscarseremonien i 2019. Og jeg tror kanskje det er første gang en gjeng mennesker har klappet så mye for noe som helst med det navnet. For hvem liker vel parasitter? I biologien er definisjonen på parasittisme et samspill der den ene parten (parasitten) nyter godt av det, mens den andre (verten) taper i varierende grad på det. Neppe noe den gjengse person vil føle er verdt å applaudere.
Men det kan være fordi den gjengse person kanskje ikke helt vet hvor utrolig fascinerende og til tider komplisert det er å være parasitt. Som mennesker så tenker vi kanskje fort at parasittene er biologiens svar på latsabben; de sniker på bussen, hjelper aldri til med å flytte (men kommer akkurat tidsnok til at man skal spise pizza) og når man skal dele regningen er de borte som sunn fornuft etter 3 tequila shots. Men la meg gjøre en ting klart, det er IKKE et enkelt liv å være parasitt.
For at en parasitt skal kunne overleve i eller på en vert er det flere utfordringer. Vi kaller de parsittene som holder seg utenpå verten for ektoparasitter (som bladlusene over) mens de som lever inni en vert kalles for endoparasitter. En måte å klare dette på er å bli spist. Dersom verten er et større dyr må du unngå å bli knust av tenner, delvis oppløst av enzymer i spyttet eller helt oppløst av syren i magen. Dersom du klarer dette, blir neste utfordring å ikke bli oppdaget av immunforsvaret mens du tar til deg næring og reproduserer. Dette blir enda mer komplisert når vi vet at mange parasitter har 1, 2 eller 3 verter gjennom livssyklussen sin. Dermed må de ikke bare unngå ett immunforsvar, men flere. Så må du få avkommet ditt ut av verten og infisere en annen. Ikke akkurat en enkel måte å leve livet på. Dette har ført til at en hel rekke parasitter har utviklet utrolige måter å smitte verter, samt overleve i dem.
Toxoplasma gondii, parasitten som forandrer atferden til gnagere så det er mer sannsynlig at de bli spist av katter. Bilde: Ke Hu and John M. Murray/Wikimedia Commons.
Ta Toxoplasma gondii f.eks., parasitten som forårsaker toxoplasmose. Denne protozoaen (encellede organismer som ikke er bakterier) kan infisere omtrent alle pattedyr, men kan bare reprodusere seksuelt i katter. Dermed har den “funnet på” noe smart (det er evolusjon vi snakker om her, så ingen lyspæreøyeblikk, bare seleksjon av det som fungerer.) Dersom parasitten havner i en gnager, ser man at den påvirker atferden til denne mellomverten, slik at det er større sannsynlighet for at den blir spist. Dette inkluderer mindre følsomhet overfor lukten av katteurin (noe tyder til og med på at de blir tiltrukket av det istedet), mer risikofylt atferd og dårligere evne til å unnslippe predatorer. Parasitten er også funnet i noe sånt som 30-50% av befolkningen, men det har vært vanskelig å finne noen sammenheng mellom infeksjon og risikosøkende atferd. Så om du liker ekstremsport som fallskjermhopping, motorkross eller å dra på IKEA på en lørdag, så kan du neppe skylde på denne organismen.
Dicrocoelium dendriticum, en parasitt med hele 3 verter som alle tilhører veldig ulike grupper med dyr; pattedyr, bløtdyr og leddyr. Bilde: Alan R. Walker/Wikimedia Commons
Dicrocoelium dendriticum er en parasitt som har 3 verter; endelig vert er typisk planteetere, som ku og sau, men den har to mellomverter før det. Første mellomvert er skallbærende snegler (de med hus) mens andre mellomvert er en viss type maur. Den sprer seg i første omgang ved at en snegl spiser avføringen til en infisert ku eller sau og får sånn i seg masse egg (men ikke noe bacon, hehe.) I sneglen klekker eggene og borer seg ut av tarmen inn i vevet rundt og vandrer herfra til fordøyelseskjertlene. Her dannes det larver som sneglens immunforsvar innkapsler i en slimball som så blir utstøtt. Men det gjør ingenting, for som Egon Olsen ville sagt det; alt er timet og tilrettelagt. Slimballen blir nemlig spist av maur og dermed er neste etappe av denne fantastiske vandringen klar. Fra maurens mage vandrer larvene til hemocelet (litt forenklet; maurens svar på blodårer.) Så er det bare å vente på Godot. Eller Dagros. For dersom en maur er på riktig sted til riktig tid kan det fort bli en liten protein snacks i lunsjen til en ku og voila! D. dendriticum har fullført sin rimelig kompliserte livssyklus og kan lage nye parasitter som kan gjenta samme fantastiske reise.
Plasmodium falciparum tar livet av noe sånt som 400 000 mennesker hvert år, men ingen mygg. Dessverre. Bilde: Terje Franklin-Alming
Verdens mest innflytelsesrike parasitt, ihvertfall for mennesker, heter Plasmodium falciparum, også en protozoa. Ikke fortvil om du ikke har hørt om denne arten, for du har definitivt hørt om sykdommen den forårsaker; malaria. (Malaria kan faktisk forårsakes av hele 5 ulike arter med Plasmodium, men 90% av tilfellene forårsakes av falciparum.) Parasitten blir overført til mennesker via spyttet til myggen og tar blodbanen til leveren. Her deler den seg så den har flere venner å leke med før den kommer seg ut i blodbanen igjen og denne gangen går den løs på blodcellene. All denne moroa for parasitten er veldig dårlig nytt for verten. Symptomer kan variere fra feber, hodepine og kvalme helt opp til blodmangel, organskader, koma og den skikkelig kjipe; død. P. falciparum er en av få parasitter som i mange tilfeller faktisk forårsaker død hos verten.
Sola har såvidt stått opp når det kommer til vår forståelse av parasitter, men jo mer vi lærer jo viktigere skjønner vi at de er. Bilde: Terje Franklin-Alming
Parasitter spiller ofte en veldig viktig økologisk rolle. De har gjerne en stor innvirkning på populasjonene til andre arter og er med på å forhindre at noen arter blir altfor mange eller enerådende, som f.eks. de parasittiske artene i slekten Cordyceps. Disse angriper leddyr og med over 600 ulike arter som stort sett har spesialisert seg på en art av insekt, passer soppene på at ingen arter overtar.
Men som mange andre organismer i verden, er mange parasitter i fare for å bli utryddet. Kanskje ikke så rart, når det stadig blir færre av vertene deres også. Det er til og med kommet forslag om en global bevaringsplan for parasitter! Som nevnt kan de være viktige for å beholde diversiteten på jorda. Så kanskje vi burde sette litt pris på mygg, flått og gniene venner i fremtiden. Kanskje.