Månedens penis februar: penisfekting
Velkommen til første runde av en ny serie vi kjører til vi går tom for stoff: Månedens penis.
Dette er et fristed for penisfikserte mennesker av alle legninger, som higer etter å lære mer om hvordan dyreriket gjør det når neste generasjon skal produseres. Dyreriket generelt har nemlig ikke alltid hatt samme tilnærming til “det vakraste to individer kan gjere med kvarandre” som oss mennesker, og som et resultat har det oppstått både en og ti… ja, la oss kalle det “annerledes” måter å gjøre ting på.
En av de mildere variantene: en hannfrosk klamrer seg til ryggen på sin utkårede så han ikke skal rote henne bort
Foto: Pia Ve Dahlen
Nå finnes det jo nesten like mange reproduktive strategier som det finnes dyregrupper i verden, og følge min gode venn og kollega Gunnar Kvifte Mikalsen er penis “evolusjonens favorittleketøy”. En slags kinky swiss army knife, om man vil. Den kan med andre ord brukes til så mangt, noe sikkert både en og to lesere nikke og være enig i. Vi har da tross alt funnet opp voksen-tv og egne religiøse sekter med tematikken i sentrum.
Men uansett hvor kreative vi mennesker liker jo å tro vi er på sengekosfronten vil vi alltid bli parkert av kaoset i dyreriket ellers. Det vi ser på som groteske kategorier på lugubre sider ser mange arter på som en vanlig dag på jobb, og for noen er akten en kamp om livet heller enn noe man går og gleder seg til.
Når dette innlegget publiseres viser kalenderen 14. februar, som i tillegg til å være vår egen arts kjærlighetsdag også tilfeldigvis er World Bonobo Appreciation day. Jeg vet ikke om det var gjennomtenkt eller en slags skjebnens ironi, men bedre match skal man lete lenge etter, da bonoboer er blant de alleralleralleralleralleralleraller mest “kjærlige” av oss høyerestående vertebrater
For bonoboer er sosiale dyr, akkurat som oss. Og akkurat som hos oss brukes sex til mer enn bare reproduksjon. Men der vi gjerne ser på aktiviteten som en hellig akt mellom to elskere (med mindre det er lørdag kveld og tequilaen får styre showet) har våre nære slektninger funnet ut at veien til fred går via genitaliene.
Her er det i hovedsak damene som styrer showet, og de går ikke av veien for å donere bort en håndjager eller en kjapp tur i busken for å unngå krangling. Og holder ikke det går gjerne gutta ut på dansegulvet og fekter med penisene sine for å knytte bånd, og hunnene bruker store deler av tiden sin på å finne nye måter å gi hverandre klimaks.
[sett inn ønsket vits om dildoparty]
Frittgående flatorm er gjerne flamboyante
Foto: Jens Petersen, CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons
Men det er ikke bonoboene som er hovedperson i dag
En annen virkelig penisfektende dyregruppe er nemlig flatormene, eller Platyhelminthes som vi kaller dem på fagspråket. Flatormer kommer i mange former og farger, og inkluderer blant annet vår infamøse venn bendelormen. Men bendelormen befrukter seg selv, og er ikke like spennende å snakke om som gruppen vi kaller Turbellaria. Her går ikke penisfekting ut på å bevare freden eller knytte sosiale bånd, her er det en kamp på liv og død. Eller ihvertfall en kamp om å inseminere eller bli gravid.
Penisfekting og traumatisk inseminering er nemlig to sider av samme sak hos flatorm, og om du lurer på hva traumatisk inseminering er så er det akkurat litt verre enn det høres ut som. Flatorm har ikke noe blodkar- eller lymfesystem slik som oss mennesker, og trenger derfor ikke å treffe ett spesifikt sted for at befruktningen skal være et faktum. Penisene er som spisse spyd, og flatormen trenger bare snitte et hull i motstanderen og sprøyte inn ejakuladen så er det gjort.
Og ettersom de er hermafroditter trenger de bare å finne et annet individ av samme art for å la kampen begynne. Målet er enkelt: førstemann som klarer å stikke hull på den andre vinner. Og det spiller altså ingen trille om du stikker penisen din i øyet eller rumpa på motstanderen. Life finds a way, som det heter.
Straks et hull er blitt etablert avsluttes kampen, og “far” kan krype videre til neste fektekamp mens “mor” må bruke all sin energi fremover på å bære frem neste generasjon. Vil du se det live kan du trykke her.
Så da vet du det! Vil du lære mer om dyrerikets umettelige trang til å overgå seg selv er det bare å holde seg fast fremover. Hver måned kjører vi på med en ny penis (er det lov å si?), og som ved et lykkens trylleslag har vi også fått den eminente primatologen Anita Eriksen til å skrive et lite blogginnlegg om primater annehver måned i motsatte uker også.
Happy valentines!
Neste måned skal vi ta en kikk på børstemarkenes eksplosive genitalier, og prise oss lykkelige for at vi ikke har valgt akkurat den strategien for videreføring av genene våre.
Likte du teksten? Blogginnleggene skrives på frivillig basis av biologene, og vi setter alltid pris på donasjoner. Dersom du vil donere en slant er du hjertelig velkommen til å vippse til:
657032: disse pengene går til ASet, som jobber non stop med å sysselsette biologene, skape arbeidsplasser og få hjulene til å gå. ASet har ansvar for sosiale medier (facebook og instagram) og til å drifte denne nettsiden. En vipps hit er med på å skape en tryggere base for frilanserne.
597273: disse pengene går til foreningen, som er det sosiale elementet og stedet for faglig utvikling. Foreningen er 100% frivillig, og står for nettverksbyggingen, sosiale sammenkomster og utviklingen av de pedagogiske egenskapene til biologene. En vipps hit er med på å gjøre det mulig for oss å samles (når koronaen tillater det) for å bli bedre kjent, lære av hverandre og legge planer for fremtiden
Foto: Joachim Engelstad
Dette er den første teksten i en serie med penisrelatert babbel produsert av Pia Ve Dahlen, og er løst sakset fra boken med foreløpig arbeidstittel “Et intimt portrett av havet” som kommer ut rundt august 2021.
Pia er utdannet marinbiolog og driver Lei en biolog AS i dag. Hun har undervist alt fra barnehagebarn til konsernsjefer og politikere, og trives best når hun får spe ut harde fakta med en dæsj tant og fjas.
